Av: Bjørn Normann
Når staten nekter domstolene å vurdere lovligheten av egen politikk, har vi tatt det første skrittet på veien mot diktatur.
Forestill deg et land hvor politiske ledere nekter borgerne adgang til rettssystemet for å få prøvd en tvilsom lov. Et land hvor staten aktivt motarbeider at en dypt urettferdig skatteordning blir vurdert av domstolene.
Dette landet er Norge.
Når staten – ved finansministeren – kjemper med nebb og klør for å hindre at formuesskatten på arbeidende kapital blir prøvd for retten i Ålesund, står vi overfor en farlig utvikling: Politikere som setter seg selv over Grunnloven og over rettsprinsippet om maktfordeling.
En urett som aldri ville blitt godtatt i idrett eller politikk
Hadde noen akseptert at et fotballag starter en landskamp med 0–1 før kampen er i gang, bare fordi det er norsk? Eller at ett politisk parti får 8 prosentpoeng ekstra ved valget, bare fordi det passer regjeringspartiene?
Selvsagt ikke. Men i næringslivet skjer det hver dag. Norskeide bedrifter straffes økonomisk fordi eieren bor i Norge, mens utenlandske konkurrenter slipper formuesskatt på arbeidende kapital. Det er en statssanksjonert konkurransevridning.
Et kraftig brudd på Grunnloven og menneskerettighetene
Grunnloven § 105 forbyr konfiskasjon uten erstatning. Men hva annet enn økonomisk konfiskasjon er det når norske eiere må betale skatt på verdier de ikke har tatt ut, mens utenlandske eiere slipper?
Dette er ikke rettferdig beskatning. Dette er diskriminering.
Og når staten nekter å la dette prøves for retten, blir det et brudd på rettssikkerheten. Vi beveger oss farlig nær en tilstand der makten verner seg selv mot lovens prøving. Det er ikke lenger demokratiet som beskytter borgerne, men staten som beskytter seg selv.
Hvor er respekten for likhet og rettferdighet?
Arbeiderpartiet, SV og Rødt snakker ofte om rettferdighet. Men for norske gründere, familiebedrifter og lokalt eierskap er det lite igjen av verken respekt, likhet eller rettferdighet. Når staten forskjellsbehandler eiere ut fra nasjonalitet, slår det sprekker i velferdsstatens grunnmur.
For hvordan skal velferdsstaten finansieres i fremtiden hvis norske bedrifter drepes av en skattepolitikk som gir konkurrentene bedre vilkår – bare fordi de har adresse i utlandet?
Nok er nok
Dette handler ikke bare om skatt. Det handler om rettssikkerhet, om nasjonalt eierskap og om tilliten til rettsstaten. Det handler om å stå opp mot en politisk elite som har glemt hvem de er valgt for å tjene.
Norskeide bedrifter må få like vilkår. Vi godtar ikke forskjellsbehandling i idrett, i politikk – og vi skal ikke godta det i skattepolitikken heller.