Folkeretten fremstilles gjerne som et nøytralt, universelt rammeverk for rett og galt i internasjonal politikk. I virkeligheten er den noe langt mer problematisk: et politisk produkt skapt av makt, vedlikeholdt av kompromisser og håndhevet selektivt.
Kontrasten mellom Libya og Iran avslører dette med brutal klarhet.
I 2011 ga FN, gjennom FNs sikkerhetsråd, tillatelse til militær maktbruk i Libya. Bombene ble sluppet i folkerettens navn. Begrunnelsen var «beskyttelse av sivile». Resultatet ble statskollaps, borgerkrig og et samfunn som aldri har kommet seg.
I Iran blir demonstranter drept av egne myndigheter. Henrettelser brukes som politisk verktøy. Overgrepene er systematiske og veldokumenterte. Likevel skjer det ingenting. Ikke fordi lidelsen er mindre, men fordi folkeretten ikke er bygget for rettferdighet – den er bygget for maktbalanse./
Folkerett uten likhet er ikke rett
All rett bygger på ett grunnprinsipp: likhet for loven. Når samme handling – drap på sivile – får helt ulike konsekvenser avhengig av hvilket land som utfører den, har vi forlatt retten og trådt inn i politikken.
Folkeretten hevder å være universell. I praksis er den kontingent:
- den gjelder når stormaktene er enige
- den suspenderes når stormaktene er uenige
- den ignoreres når stormaktene har interesser på spill
Dette er ikke en rettsorden. Det er et forhandlingssystem forkledd som jus.
Når forbrytere er med på å skrive loven
Et grunnleggende problem ved folkeretten er hvem som former den. FN bygger på prinsippet «én stat – én stemme». Dermed er:
- demokratier
- diktaturer
- teokratier
- militærregimer
formelt likestilt i normdannelsen.
Resultatet er uunngåelig: En rettsorden der stater som systematisk bryter menneskerettighetene er med på å definere hva menneskerettigheter er. Det er som å la tyver utforme straffeloven.
Når slike regimer også er beskyttet av vetomakter, blir folkeretten ikke bare tannløs – den blir et skalkeskjul.
Vetoretten gjør folkeretten moralsk tom
Vetoretten er folkerettens moralske kollaps. Den innebærer at:
- grov vold kan dokumenteres
- massedrap kan påvises
- forbrytelser kan bekreftes
og likevel stoppes enhver handling av ett lands politiske veto.
Da er det ikke lenger forbrytelsen som avgjør reaksjonen, men hvem som begår den. Det er definisjonen på vilkårlighet.
Libya ødela folkerettens troverdighet
Libya-operasjonen ble solgt som et rettslig fremskritt. I realiteten avslørte den folkerettens svakhet: Mandater kan tøyes, tolkes og misbrukes. «Beskyttelse av sivile» ble til regimeskifte.
Etter dette er det ikke rart at stormakter sier nei til nye mandater. Men konsekvensen er alvorlig: Folkeretten brukes ikke der den trengs mest, fordi den ble misbrukt der den var politisk bekvem.
Den egentlige konklusjonen
Iran avslører ikke bare FNs handlingslammelse. Iran avslører at folkeretten som konsept mangler moralsk konsistens.
En rett som:
- ikke gjelder likt
- ikke håndheves likt
- ikke beskytter likt
er ikke en rett. Den er maktpolitikk med juridisk språkdrakt.
Så lenge folkeretten formes av de mektige, håndheves selektivt og blokkeres av veto, vil den ikke beskytte de svake. Den vil beskytte systemet.
Og et system som beskytter seg selv mer enn mennesker, har mistet enhver rett til å kalles rett.
