Europa oppfører seg fortsatt som om verden er som i 1995.
Det er den ikke.
Da J. D. Vance kritiserte Europa for å ikke forstå hvor raskt verden har endret seg, traff han et ømt punkt:
Et kontinent som har outsourcet sin sikkerhet – og sluttet å tenke selv.
Iran tester – Europa tviler
Iran utvikler stadig mer avanserte missiler.
Rekkevidden øker. Teknologien forbedres.
Europa svarer med møter.
Iran svarer med kapasitet.
Norge roper om Folkeretten.
Avtaler uten makt er bare papir.
Et kontinent uten skjold
Europa kan ikke forsvare seg selv.
Luftvernet er utilstrekkelig
Forsvaret er fragmentert
Avhengigheten av USA er total
Tyskland kjøper israelsk missilforsvar – men har det ikke operativt
Dette er ikke styrke.
Det er et varsel.
“Dette er ikke vår krig”
Europa gjentar det samme mantraet:
Dette er ikke vår krig.
Men:
Energikriser rammer Europa
Konfliktene sprer seg til Europa
Missilene stopper ikke ved politiske grenser
Europa prøver å stå utenfor en konflikt som allerede er på vei inn.
Spørsmålet som burde skremme
Hvis Europa sier:
“Dette er ikke vår krig”
– hvorfor skal USA si noe annet om Ukraina?
Dette spørsmålet vokser nå i amerikansk politikk.
Og det er fullt legitimt.
Europa ved et veiskille
Europa kan fortsette å håpe.
Eller begynne å forsvare seg.
Det finnes ikke et tredje alternativ.
Konklusjon
Europa lever på lånt tid.
Missilene blir lengre.
Truslene kommer nærmere.
Og realiteten – den lar seg ikke forhandle bort.
