Mens USA, Kina og India styrker sin økonomi og militærmakt, har Europa valgt en annen vei: å nedlegge egen industri, svekke energiforsyningen og låne penger for å redde verden alene. Resultatet? Svekket valuta, tapte arbeidsplasser og en voksende folkelig uro – også i Norge.
Det grønne skiftet – en økonomisk hengemyr
Det grønne skiftet ble lansert som en visjon om fremtid, innovasjon og bærekraft. Men i virkeligheten har det utviklet seg til et økonomisk dreneringssystem, der milliarder av euro og kroner forsvinner inn i prosjekter som gir lav avkastning, svak forsyningssikkerhet – og høyere kostnader for folk flest.
I Tyskland, Europas økonomiske motor, legges fabrikker ned og produksjon flyttes ut av landet. Kjemigiganten BASF har flyttet produksjon til Kina, og tyske stålfabrikker kutter ansatte. Energikostnadene er så høye at det ikke lenger lønner seg å produsere i Europa.
I Nederland stenges landbruk, i Storbritannia rømmer datasentre og energitunge virksomheter. Overalt raser bedrifter mot politiske krav, klimaskatter og byråkrati – og resultatet er at arbeidsplasser forsvinner og verdiskapning flyttes til Asia og USA.
Politikere snakker varmt om elektrifisering av alt fra biler til sokkelen i Nordsjøen, men strømnettet er allerede overbelastet. Det finnes ikke nok kraft, ikke nok linjer, og ikke nok penger til å bygge det som trengs – uten at regningen havner hos folk flest.
I Norge eksporteres strøm til Europa mens folk i nord fryser, og industri i sør stenger ned. Samtidig planlegges nye batterifabrikker og datasentre som skal suge enda mer strøm fra et nett som allerede er sprengt.
Hele det grønne prosjektet holdes oppe av statlige subsidier og lånefinansierte prosjekter. Det grønne skiftet er ikke lønnsomt – det er avhengig av politisk vilje, skattepenger og stadig nye EU-fond og nasjonale støtteordninger.
Dette er ikke bærekraft – det er et regnestykke som ikke går opp.
Har CO₂-utslippene gått dramatisk ned i Europa? Knapt. Har klimaet endret seg? Nei. Har levestandarden økt? Tvert imot.
Det grønne skiftet har blitt en ideologisk hengemyr som suger til seg ressurser, øker klasseskillene, driver frem energifattigdom og svekker Europas konkurranseevne.
Våpen i stedet for velferd?
Samtidig som Europa bruker milliarder på det grønne skiftet, har kontinentet kastet seg inn i en ny opprustning – ikke på grunn av idealisme, men av ren frykt. Russlands invasjon av Ukraina har minnet Europa om noe det lenge har glemt: Krig koster – og frihet må forsvares.
NATO krever nå at medlemslandene bruker minst 2 % av BNP på forsvar. Flere land, inkludert Polen, Estland og Finland, planlegger å øke dette til 3–4 %. I tillegg kommer støtte til Ukraina, lagring av ammunisjon, nye våpensystemer, verneplikt, kystforsvar, cyberberedskap og etterretning.
I realiteten snakker vi om hundrevis av milliarder euro i nye utgifter hvert år.
Og hvor skal pengene tas fra? Ikke fra klimafondene. Ikke fra statsledernes lønninger. Ikke fra EU-byråkratiet. De tas fra skattebetalerne, og de tas fra velferden: Skolebudsjett kuttes. Helsetilbud reduseres. Pensjonsalder skyves opp. Barnetrygd og sosialhjelp får mindre.
I Norge snakkes det åpent om å fase ut folketrygden, innføre behovsprøving og kutte i offentlige ytelser – mens man samtidig bevilger titalls milliarder til kampfly og støttepakker.
Dette skjer uten reell debatt. Uansett hvilket parti som styrer, er kursen den samme: Mer penger til det grønne. Mer penger til våpen. Mindre penger til deg og meg.
Det handler ikke lenger om høyre eller venstre, men om en elitekonsensus som har løsrevet seg fra folks hverdag og økonomiske virkelighet.
Mens Europa bygger ut forsvar og klimabyråkrati samtidig, har USA allerede det sterkeste forsvaret i verden og prioriterer økonomisk vekst. Russland og Kina har råvarer, produksjon og strategisk utholdenhet. India og Brasil fokuserer på vekst og matforsyning.
Det er bare Europa som prøver å være verdens samvittighet og verdens politi – med lånte penger og svekket industriell base.
Utenfor Europa – realpolitikk og ressursrikdom
Mens Europa hever pekefingeren og skriver klimamål og ESG-rapporter, bygger resten av verden nye kullkraftverk, utvinner olje, og styrker sin strategiske posisjon. Der Europa ser moral, ser resten av verden mulighet.
Kina – vekst fremfor grønt
Kina bygger for tiden flere kullkraftverk enn resten av verden til sammen. Bare i 2023 ble det godkjent over 100 gigawatt ny kullkraft – omtrent tilsvarende hele Tysklands kraftsystem. Samtidig investerer Kina i kjernekraft, gass, olje og sjeldne jordarter.
De fører en tosporet strategi:
– De selger solceller, batterier og vindmøller til naive europeere,
– Og bruker overskuddet til å styrke sin industri, militærmakt og teknologiske selvstendighet.
India – energisikkerhet foran alt
India har én prioritet: Energi til folket og industrien. De bygger ut både kull, olje og sol, men de fjerner ikke det gamle for å bygge det nye. India satser på økonomisk vekst og matforsyning, og vil ikke ofre arbeidsplasser på klimaretorikk fra Brussel eller Davos.
USA – fossilt comeback med selvtillit
Med Trump tilbake i Det hvite hus, har USA snudd fullstendig ryggen til den grønne dagsordenen. Biden-administrasjonens klimafond, skatteinsentiver og subsidier er avviklet eller nedskalert. I stedet har USA gitt full gass på oljeboring, gassproduksjon, kull og kjernekraft.
Trump-administrasjonen har:
– Gjenåpnet føderale landområder for olje- og gassutvinning,
– Kuttet reguleringer som hindret industriell vekst,
– Og trukket seg ut av flere internasjonale klimaforpliktelser.
Resultatet er at USA har lavere energipriser, høyere vekst og styrket nasjonal sikkerhet – uten å ta hensyn til europeiske idealer. Samtidig styrker USA sin rolle som energileverandør til både Europa og Asia.
Russland – ressursrik og fryktløs
Russland bruker energi som våpen og ressurs. Med enorme forekomster av olje, gass, kull, korn, uran og mineraler, trenger de ikke tilpasse seg noen ESG-standarder. De handler med Kina, India og Afrika – og tjener stort på Europas energimangel.
Resten av verden følger etter – men ikke Europa
Brasil investerer i olje og matproduksjon.
Afrikanske land bygger kull- og gasskraftverk for å elektrifisere kontinentet.
Gulfstatene spytter milliarder inn i industribygging, våpen og teknologi – samtidig som de eier store deler av europeisk infrastruktur.
Europa står alene – som kontinentet som skal redde verden, mens resten av verden redder seg selv.
Del 4: Latteren fra øst og vest – og Europas selvmotsigelse
Verden følger med på Europa – men ikke med beundring. Fra Washington til Moskva, fra Beijing til Brasilia, rister statsledere på hodet – og smiler bak kulissene. For det Europa gjør i 2025, er noe verden aldri har sett før:
Et kontinent som frivillig skviser sin egen industri, belaster sine egne innbyggere, og samtidig låner penger for å betale for egen avvikling – med stolt mine.
En strategi uten anker i virkeligheten
Europa har valgt en dobbel belastning:
– Gigantiske utgifter til klimamål som ikke monner i verdenssammenheng,
– Samtidig som man bygger opp militærmakt for å møte trusler som Europa ikke er økonomisk rustet til å konfrontere alene.
Og dette skjer mens:
– USA under Trump fokuserer på nasjonal styrke og energiuavhengighet,
– Russland bruker energi som våpen og valuta,
– Kina styrker produksjon, forsvar og diplomati,
– Og resten av verden følger pengene, ikke moralske pekefingre.
Det er som å se en bokser gå opp i ringen med bind for øynene og en koffert med klimakvoter i hånden.
Europa – styrt av en elite uten risiko
Det grønne og det militære prosjektet bæres frem av en politisk og byråkratisk elite i Brussel, Berlin, Paris og Oslo. En elite som:
– Har høye lønninger, gullkantede pensjoner og privat sikkerhet,
– Ikke rammes av strømpriser, rentehopp eller arbeidsledighet,
– Og som aldri trenger å forsvare seg mot konsekvensene av egne vedtak.
Det er vanlige europeere som betaler prisen – og som mister troen på systemet.
Hva med de intellektuelle?
En skulle tro at Europas mange akademiske institusjoner, klimaforskere, tenketanker og eksperter ville sette bremsene på. Men det motsatte har skjedd: De fleste av dem marsjerer i takt med politikken, og blir belønnet med forskningsmidler, professorater og konferanser – så lenge de ikke stiller de ubehagelige spørsmålene.
Er det virkelig slik at:
– Vitenskapsfolk i USA, Kina, India og Russland ikke forstår faren med CO₂?
– At kun Europa har de skarpe hodene – og alle andre er uopplyste, ansvarsløse eller kyniske?
Det vitner om en intellektuell arroganse som overser realpolitikk, økonomi, teknologi og kultur – og som forveksler en idé med en løsning.
Kanskje har de rett i at CO₂ er et problem. Men spørsmålet som ingen stiller er:
Er Europas metode for å løse det, både rasjonell og bærekraftig – eller bare moralsk selvmordskunst?
De ler – fordi de forstår tall
Utenfor Europa ser man på regnestykket og konkluderer:
– Dette kan ikke vare.
– Dette vil ikke lykkes.
– Dette er ikke lederskap, det er villfarelse.
Og mens Europas ledere samles til klimatoppmøter og sikkerhetskonferanser, går økonomien i stå, industrien flagger ut, kronene og euroene mister verdi – og de strategiske initiativene tas av andre.
Norge – trofast følgesvenn i Europas tog mot avgrunnen
Mens store deler av verden går én vei, har Norge valgt å følge Europa til punkt og prikke. Vi har kopiert EUs klimapolitikk, tilpasset oss direktivene, innført grønne avgifter og forpliktet oss til samme rustningsløp. Problemet er bare at vi er et lite land med svak valuta, eksportavhengig økonomi og befolkning på fem millioner.
For folk flest: Mindre kjøpekraft, høyere regninger
Strømpriser, drivstoff, mat og tjenester blir stadig dyrere – og det er ikke tilfeldig. Svekket kronekurs gjør importvarer kostbare. ESG-krav og grønne skatter belaster bedrifter og husholdninger.
Pensjonsfondet øker kanskje i tall – men folks faktiske levestandard synker. Ferier, bolig, strøm og bilbruk er ikke lenger selvsagte goder, men politiske spørsmål.
Børs og industri – stagnasjon i skyggen av grønt byråkrati
Oslo Børs preges av høy risiko og lav utenlandsk tillit.
– Grønne selskaper går med underskudd eller i konkurs.
– Oljebransjen mistenkeliggjøres, selv om den finansierer hele velferdsstaten.
– Industri flagger ut til USA og Asia – der energien er billig og reglene forståelige.
Kronen – en varslet svekkelse
Norsk krone er blant de svakeste valutaene i den vestlige verden.
Investorer ser på Norge og spør:
– Hvor er veksten?
– Hva er strategien?
– Hvorfor svekker vi egen konkurranseevne med åpne øyne?
Kronen faller – ikke på grunn av ytre fiender, men på grunn av indre politikk og mangel på troverdig retning.
Oljefondet – verdens rikeste sparegris med bind for øynene
Oljefondet har vokst i verdi, men er låst til investeringer i Europa og USA – og i sektorer som oppfattes som “etisk riktige” heller enn strategisk smarte.
Energiekskluderinger, klimakrav og ESG-begrensninger gjør at fondet går glipp av vekst i råvarer, forsvar og fossil energi – de sektorene som faktisk går i pluss i 2025. Samtidig bruker Norge stadig mer avkastning på støtteordninger og omstillinger som aldri bærer seg selv.
Tilliten er i ferd med å forvitre
Stadig flere nordmenn kjenner på en vag, men voksende uro:
– Hvorfor fungerer ikke systemet lenger?
– Hvorfor har vi mindre penger igjen hver måned, når vi bor i verdens rikeste land?
– Hvorfor føles det som vi betaler mer, men får mindre?
Svaret ligger ikke i Russland, klimaendringer eller konspirasjoner. Det ligger i en politisk elite som har valgt feil vei – og insisterer på å følge den, koste hva det vil.
Når stiller noen spørsmålet: Hva er det vi driver med?
Europa går mot økonomisk og sosial kollaps – og Norge følger etter. Ikke fordi vi er tvunget til det, men fordi vi tror vi må. Vi tror vi er moralsk forpliktet. Vi tror vi er bedre. Vi tror vi vet mer enn resten av verden.
Men hva om vi tar feil?
Hva om det grønne skiftet, slik det nå gjennomføres, ikke er løsningen, men problemet?
Hva om den militære opprustningen ikke skaper trygghet, men tømmer kassen?
Hva om Europas politiske og intellektuelle elite har låst seg inne i en visjon – uten dør ut?
Og hva om vi i Norge har latt oss lede inn i dette løpet – uten at noen stilte det mest grunnleggende spørsmålet:
Hva er det egentlig vi driver med?
Spørsmål til leseren
– Hvor lenge kan vi bruke lånte penger til å betale for visjoner ingen andre land følger?
– Hvor mange arbeidsplasser tåler vi å miste før vi forstår at vekst ikke skapes av reguleringer og symbolpolitikk?
– Hvor lenge skal vi tåle at livene våre blir dyrere og vanskeligere – for en klimaplan som ikke virker?
Det er ikke for sent – men vi har dårlig tid
Norge har fortsatt muligheten til å tenke selv, snu i tide, og velge en vei som kombinerer realisme med ansvarlighet.
Men da må vi våge å stille spørsmål. Vi må tåle å få ubehagelige svar. Og vi må kreve at våre ledere slutter å følge dem som har mistet retningen.
For det finnes én ting som er farligere enn å velge feil vei – og det er ikke å tørre å snu.
Europa går mot et veiskille: Skal vi fortsette å blø økonomisk for en visjon resten av verden har forlatt, eller skal vi våge å tenke selv? Norge har fortsatt valgmuligheter – men ikke tid å miste. Ingen stormakt kommer til å redde oss. Enten snur vi – eller så fortsetter vi å betale regningen for en politikk som verken gir klimaeffekt eller økonomisk bærekraft.
