Folkeretten er det rettslige rammeverket som regulerer forholdet mellom stater og internasjonale organisasjoner. Den er bygget på prinsipper som samarbeid, suverenitet og respekt for internasjonale avtaler. Men det finnes en grunnleggende svakhet i systemet som sjelden diskuteres: De fleste statene som former og stemmer over folkerettens utvikling er ikke demokratier – og mange er preget av korrupsjon, autoritært styre og politisk manipulering. Dette reiser et alvorlig spørsmål: Kan vi stole på at folkerettens beslutninger faktisk er rettferdige og uavhengige?
Stemmegivning i et korrupsjonspreget system
FN har 193 medlemsland, og flertallet av disse er enten autoritære, delvis autoritære eller sterkt korrupte ifølge indekser som Transparency International. Mange av dem baserer sine rettssystemer på religiøse lover som sharia, og mangler grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, uavhengig rettsvesen og pressefrihet.
Likevel har alle disse landene én stemme hver i FNs generalforsamling og i mange FN-organer. Dette betyr at regimer uten rettsstatlige tradisjoner i praksis er med på å forme normer og resolusjoner som kalles ‘internasjonal rett’.
Stemmekjøp og bytteavtaler – realpolitikk i praksis
I det internasjonale systemet er det godt dokumentert at stemmer i FN ofte ‘byttes’ eller ‘kjøpes’:
– Kina og Russland tilbyr investeringer og bistand mot politisk støtte i FN.
– Islamske samarbeidsorganisasjoner (OIC) koordinerer stemmer mot f.eks. Israel.
– Enkelte stater selger sin stemme til høyestbydende, enten i form av penger, støtte eller politiske avtaler.
Dette betyr at stemmegivning i praksis ikke alltid handler om prinsipper – men om makt, penger og allianser.
Folkeretten mangler kontrollmekanismer
Til forskjell fra nasjonale rettssystemer, finnes det ingen antikorrupsjonsinstans som overvåker stemmegivning i internasjonale organer. Det er heller ingen plikt til å offentliggjøre begrunnelser for stemmegivning, og mye av det som skjer i FN skjer bak lukkede dører. Dette gjør det mulig å manipulere systemet – og det skjer jevnlig.
Det finnes heller ingen mekanisme som gir større vekt til stemmer fra rettsstater enn fra diktaturer. Dermed har landet med mest korrupsjon og minst rettssikkerhet samme innflytelse som de mest stabile demokratiene i verden.
Hva betyr dette for folkerettens troverdighet?
Når regler og normer vedtas av stater som selv bryter rettssikkerhet og menneskerettigheter, mister folkeretten troverdighet. Det forklarer hvorfor:
– Israel fordømmes hyppig i FN, mens grove brudd i Kina, Iran og Nord-Korea ofte ignoreres.
– FN-organer som menneskerettighetsrådet ofte fylles av land med alvorlige brudd på menneskerettigheter.
– Internasjonale avtaler ikke alltid respekteres eller håndheves – fordi mange land aldri hadde til hensikt å følge dem.
Er det mulig å gjøre noe med dette?
Flere har foreslått reformer som kan styrke folkerettens legitimitet:
– Gi større vekt til stemmer fra demokratiske rettsstater.
– Opprette en uavhengig internasjonal antikorrupsjonsmekanisme.
– Kreve åpenhet i stemmegivning og begrunnelser i FN.
– Styrke domstolenes rolle og svekke politikernes innflytelse i rettsspørsmål.
Men slike reformer møter motstand – nettopp fra de landene som tjener på dagens system.
Konklusjon
Folkeretten har mange idealer, men virkeligheten er ofte preget av maktpolitikk, korrupsjon og mangel på rettferdighet. Så lenge autoritære og korrupte regimer får like stor innflytelse som rettsstater, vil folkeretten bære preg av det. Det er derfor nødvendig med en ærlig debatt om hvem som faktisk former ‘internasjonal rett’ – og om vi kan stole på at denne retten er bygget på prinsipper eller på politiske byttehandler.
Fotnoter og kilder
- Transparency International: Corruption Perceptions Index (2023).
- UN General Assembly voting patterns, dokumentert av UN Watch og NGO Monitor.
- Freedom House: Freedom in the World Report (2024).
- Anne Bayefsky: ‘How the UN Undermines Human Rights’ (2007).
- Brett Schaefer (Heritage Foundation): UN Reform and Accountability (2020).
