På få uker er det blitt reist tunge spørsmål ved integriteten til Odd Karsten Tveits nye bok I Mossads blodspor. En omfattende analyse, utført av en fagperson som ønsker å være anonym (heretter “A”), dokumenterer over 50 tilfeller der Tveit skal ha kopiert – ofte ordrett – fra andre forfattere uten å oppgi kilde. Gjennomgangen kan være den mest alvorlige plagiatpåstanden som noen gang er rettet mot en norsk journalist og sakprosaforfatter.
Ifølge analysen er det ikke snakk om enkeltstående glipp eller manglende henvisninger. Det skal dreie seg om en systematisk praksis som gjennomsyrer hele boken: avskrift, omskriving tett opp til originaltekstene, og til og med gjentakelse av andre forfatteres struktur og kronologi.
Tre hovedkilder – én “usynlig”
“A” har gjennomgått Tveits bok side for side og identifisert særlig tre verk som Tveit i stor grad skal ha hentet stoff fra:
Ram Oren & Moti Kfir: Sylvia Rafael: The life and death of a Mossad spy (1984)
Denne boken er ikke oppført som kilde hos Tveit, selv om store deler av Tveits beskrivelser av Rafael – en av hans hovedpersoner – ser ut til å være avskrift eller svært tett gjengivelse. Tveit hevder derimot at materialet kommer fra egne samtaler med en Mossad-topp.
Kai Bird: The Good Spy (2015)
Her dreier det seg blant annet om historien om CIA-agent Robert Ames og forholdet hans til Ali Hassan Salameh – begge sentrale skikkelser også i Tveits bok.
Ronen Bergman: Rise and Kill First (2018)
Ifølge analysen skal særlig beretningen om perioden etter Lillehammer-attentatet være løftet fra Bergmans bok.
I mange tilfeller er ikke bare faktaene identiske, men også formuleringer, dialog og dramaturgi.
Direkte avskrift – noen få eksempler:
“A” dokumenterer en lang rekke tilfeller der Tveits tekst er identisk eller nesten identisk med originalene. Her er tre av eksemplene:
Eksempel: Eichmann-nyheten (Oren, kapittel 2)
Tveit skriver blant annet:
«En maikveld i 1960 mens Sylvia rettet oppgaver, lyttet hun til klassisk musikk […] Sendingen ble plutselig avbrutt…»
Dette er nesten ordrett identisk med Oren, som skrev 40 år tidligere:
“A May evening in 1960, while Sylvia was correcting assignments, she heard classical music […] Suddenly the broadcast was interrupted…”
Hvor usannsynlig er dette – statistisk?
Tveits formulering om Eichmann-arrestasjonen er ikke bare lik i innhold, men nær identisk i ordvalg og rekkefølge med Ram Orens tekst fra 1984. Det er ikke snakk om én eller to tilfeldige ord, men en hel setning med samme struktur:
Tveit: «En maikveld i 1960 mens Sylvia rettet oppgaver, lyttet hun til klassisk musikk […] Sendingen ble plutselig avbrutt…»
Oren: “A May evening in 1960, while Sylvia was correcting assignments, she heard classical music […] Suddenly the broadcast was interrupted…”
Hvis vi tenker helt enkelt: ta rundt 15–20 innholdsord i riktig rekkefølge. Selv med et begrenset vokabular ville sannsynligheten for at to forfattere – uavhengig av hverandre – skriver nøyaktig den samme setningen, med samme informasjon i samme rekkefølge, være astronomisk lav. Vi snakker om noe i nærheten av 1 av 10⁷⁰ eller mindre – altså et tall med rundt sytti nuller.
Og da ser vi bare på én setning. I dette tilfellet finnes det titalls lignende eksempler, der hele avsnitt og dialoger følger originalen tett. Statistisk sett er det langt mer plausibelt at én tekst er avskrift eller tett gjenfortelling av den andre, enn at to forfattere uavhengig har formulert seg nesten likt side etter side.
Derfor blir spørsmålet ikke om likhetene kan forklares med tilfeldigheter – det kan de i praksis ikke – men om Tveit har gitt leseren et korrekt og ærlig inntrykk av hvilke kilder han bygger på.
Eksempel: Fransk Somaliland (Oren, kapittel 4)
Tveit:
«Vet du hvor Fransk Somaliland er?»
Oren:
“Do you know where French Somaliland is?”
Selve oppbyggingen av scenen – dialog, dramaturgi, konklusjon – er den samme.
Eksempel: Mossad-offiseren i Paris
Tveit:
«Det var Abraham Gehmer fra avdelingen for Mossads spesialoperasjoner […] I praksis var han Mossads farligste mann i den franske hovedstaden.»
Oren:
“It turned out that her case officer in Paris was to be Abraham Gemer, her former instructor at the School for Special Operations.”
Igjen: samme oppbygning, samme informasjon, nær identisk formulering.
Dette er tre av 50 dokumenterte tilfeller – og analysen påstår at det finnes enda flere.
En følelse av déjà vu
“A” beskriver hvordan gjennomgangen startet:
Ved å lese Tveits bok fikk vedkommende en sterk følelse av å ha sett formuleringene før. Søket i Google Books skal raskt ha avslørt lange sekvenser som samsvarte med kjente bøker om Mossad og israelsk etterretningshistorie.
Dette var utgangspunktet for en full gjennomgang av hele boken.
Forlaget varslet – men foreløpig tause
Kagge Forlag ble kontaktet allerede fredag. Per nå foreligger ingen offentlig kommentar.
Gitt sakens alvor er det naturlig å stille spørsmål ved hvorfor forlaget ikke har respondert – og hva som skjer videre.
Dersom funnene stemmer, vil saken kunne få konsekvenser både for forlag, forfatter og troverdigheten til norsk sakprosa. Odd Karsten Tveit har gjennom en hel karriere vært regnet som en av Norges mest kunnskapsrike Midtøsten-eksperter. Nettopp derfor vil påstandene om plagiat være ekstra alvorlige.
En oppfordring til leserne
“A” oppfordrer alle interesserte til å lese dokumentasjonen selv før de trekker konklusjoner. Det er uansett liten tvil om at saken bør undersøkes grundig – både av forlaget og av andre relevante fagmiljøer.
