🔹 Av: Bjørn Normann
🔹 Kronikk til Adresseavisen
Norske politikere har gjort mange merkverdige energipolitiske valg de siste årene, men få overgår beslutningen om å elektrifisere Melkøya. Mens strømprisene øker, energisikkerheten svekkes og norsk industri presses til randen, skal vi nå bruke 13 milliarder kroner på et tiltak som ikke engang reduserer de globale CO₂-utslippene.
Dette er ikke klimapolitikk – det er grønnvasking på sitt verste. Melkøya-prosjektet er et skoleeksempel på idioti satt i system, hvor symbolpolitikk trumfer realiteter og fornuft.
Papirseier – klimafiasko i virkeligheten
Elektrifiseringen av Melkøya har ett formål: Å få Norges offisielle CO₂-regnskap til å se penere ut. Men i klimaregnskapet finnes det en viktig forskjell mellom det vi måler nasjonalt, og det som faktisk påvirker kloden.
I dag driver Melkøya seg selv ved hjelp av naturgass. Når vi erstatter dette med elektrisitet fra land, frigjør vi mer gass til eksport – som vil bli brent i utlandet. Det betyr at:
Norges utslipp går ned på papiret.
De globale utslippene forblir uendret – eller øker.
For klimakampen er dette et nullsumspill. Det eneste som oppnås, er at politikerne kan vise til reduserte utslipp i Norges regnskap, mens resten av verden får mer CO₂ i atmosfæren. Dette er ikke miljøpolitikk – det er grønnvasking med skyhøye kostnader.
Strømkrise i Nord-Norge
Melkøya-prosjektet vil kreve rundt 3,7 TWh strøm i året – tilsvarende halvparten av strømforbruket i Finnmark. Hvor skal denne strømmen komme fra?
Nord-Norge har allerede en presset kraftsituasjon. Flere industriprosjekter står på vent fordi det ikke er nok strøm til å forsyne dem. Nå skal vi altså bruke en stor del av den begrensede kapasiteten på å elektrifisere et anlegg som allerede har en fungerende energiløsning.
Dette vil ha alvorlige konsekvenser:
- Strømprisene i Nord-Norge vil øke.
- Mindre kraft vil være tilgjengelig for nye industriprosjekter.
- Energisikkerheten vil svekkes – særlig i kalde vintre.
Hvorfor skal norske husholdninger og næringsliv betale prisen for at politikere ønsker bedre klimaregnskap på papiret?
Mer avhengig av EU – mindre kontroll over egen kraft
Norge har vært en energinasjon med stor suverenitet over egne ressurser. Melkøya-prosjektet gjør oss mer avhengige av EU og internasjonale kraftmarkeder.
Vi har allerede sett hvordan:
- ACER-avtalen har knyttet Norge til EUs strømreguleringer.
- Eksportkabler har ført til høyere strømpriser for norske forbrukere.
- Norske kraftressurser i økende grad brukes for å dekke EUs energibehov.
Nå velger vi å bruke verdifull norsk kraft på en prosess som kun pynter på norske utslippstall, men ikke reduserer de globale utslippene. Samtidig gjør vi oss selv mer sårbare for europeisk energipolitikk.
Dette er ikke en styrking av norsk energipolitikk – det er en strategisk svekkelse.
Ekstreme kostnader – og du betaler regningen
Elektrifiseringen av Melkøya har en prislapp på 13 milliarder kroner. Hvem betaler? Ikke politikerne som vedtar prosjektet. Ikke klimaaktivistene som jubler for «grønnere» utslippstall. Regningen sendes til norske forbrukere og industri.
Vi vet allerede hva som skjer når strømforbruket presses opp og tilgangen strupes:
- Husholdninger får høyere strømregninger.
- Industrien får økte kostnader, noe som truer arbeidsplasser og investeringer.
- Kommuner mister muligheter for ny næringsutvikling.
Er dette virkelig en klok bruk av norske ressurser?
Hva burde vi gjort i stedet?
Dersom målet virkelig var å kutte utslipp på en fornuftig måte, finnes det langt bedre alternativer:
1️Karbonfangst og lagring (CCS):
- I stedet for å skrote gasskraften, burde vi utvikle teknologi for å fange CO₂.
- Dette ville gitt reelle utslippskutt uten å svekke norsk energiforsyning.
2️Kjernekraft i Norge:
- Kjernekraft er en stabil, utslippsfri energikilde.
- I stedet for å bruke milliarder på elektrifisering, burde vi investere i norsk kjernekraftutvikling.
3️Utvikle mer vannkraft og batterilagring:
- Vi trenger mer produksjon, ikke å flytte rundt på strømmen vi allerede har.
- Nye kraftverk og bedre energilagring ville sikret stabil tilgang.
Disse tiltakene ville faktisk redusert utslipp og styrket norsk energisikkerhet – i motsetning til Melkøya-prosjektet.
Konklusjon: En energipolitisk skandale
Elektrifiseringen av Melkøya fremstår som en av de dårligste energipolitiske beslutningene i nyere norsk historie.
Det kutter ikke globale utslipp – det bare flytter dem.
Det skaper strømkrise i Nord-Norge.
Det gjør oss mer avhengige av EU og importert kraft.
Det er en økonomisk byrde for norske husholdninger og industri.
Norge burde bruke sin energi og teknologi på reelle løsninger som karbonfangst, kjernekraft og bedre kraftproduksjon – ikke grønnvasking av utslippstall.
Melkøya-prosjektet er ikke klimapolitikk – det er idioti satt i system.
