Donald Trump sin stil og språkbruk er lett å kritisere. Ofte med rette. Han er konfronterende, personlig, lite diplomatisk og langt unna europeiske forestillinger om statsmannskunst. Likevel overser kritikken et grunnleggende poeng:
Trump oppnådde politiske resultater nettopp fordi han er den han er – ikke til tross for det.
Det er fristende å si at Trump burde «oppføre seg annerledes». Men da melder det ubehagelige spørsmålet seg: Ville han da fått gjennomslag i det hele tatt?
Kontrasten til Trump er derfor ikke bare stilistisk, men funksjonell:
Der Trump bryter normer for å tvinge frem endring, bevarer Macron og Starmer normene – og ender ofte med å bevare problemene. Riktig stil uten resultater er ikke statsmannskunst. Det er politisk korrekt kosmetikk.
Handel: fra høflig stagnasjon til reell endring
Trump utfordret handelsordninger som hadde vært politisk urørbare i flere tiår. Gjennom direkte konfrontasjon tvang han frem:
Reforhandling av NAFTA, erstattet av USMCA, med strengere krav til arbeidsvilkår og produksjon i Nord-Amerika.
Økt press på Kina gjennom toll og teknologirestriksjoner, som senere administrasjoner i stor grad har videreført
Metoden var brutal og lite elegant. Resultatet var at handel igjen ble et maktpolitisk spørsmål, ikke bare teknokratiske avtaler bak lukkede dører. WEF blir ikke hva det var etter Trump.
NATO: ord som skapte handling
Trump ble anklaget for å «true NATO». I realiteten gjorde han noe ingen andre hadde fått til:
han presset medlemsland til å øke forsvarsbudsjettene
flere europeiske land begynner faktisk å nærme seg 2 %-målet
Det var ikke diplomatisk finesse som virket. Det var offentlig press, gjentatt og ubehagelig. I dag er dette bredt anerkjent som nødvendig – også av Trumps tidligere kritikere. Selv Stoltenberg takker han for dette.
Midtøsten: resultater uten store ord
Trump-administrasjonen stod bak Abraham-avtalene, der flere arabiske land normaliserte forholdet til Israel. Avtalene ble inngått:
uten store idealistiske visjoner
uten endeløse fredskonferanser
men med konkret maktbalanse, økonomiske insentiver og sikkerhetsgarantier
At dette kom fra en president som mange omtaler som uansvarlig, burde i det minste nyansere bildet.
Energi og økonomi
Under Trump ble USA:
verdens største energiprodusent
netto eksportør av energi
mindre avhengig av ustabile regioner
Dette styrket amerikansk økonomi og utenrikspolitisk handlingsrom. Igjen: Resultatet var ikke et produkt av diplomatisk språk, men av tydelig prioritering.
Hvorfor stilen fungerte
Trump er ikke en konsensusbygger. Han er en konfliktutløser. Han går inn i systemer preget av misnøye, stagnasjon og tap av tillit – og forsterker bruddene som allerede finnes. For mange velgere oppleves dette ikke som kaos, men som ærlighet.
Hans språk er ikke raffinert. Men det er gjenkjennelig for dem som mener at politikken lenge har vært mer opptatt av korrekt tone enn av faktiske resultater. Jonas Gahr Støre er jo en rake motsetning, riktig stil og fremfører tekster skrevet av politiske rådgivere. Livet på Stortinget hadde antagelig blitt mer spennende for alle om vi hadde fjernet de politiske rådgiverne. Da hadde vi fått flere lepper fra Grorud og andre steder.
En ubehagelig erkjennelse
Dette betyr ikke at Trumps stil er et ideal. Den splitter, sårer og forsterker polarisering. Men kritikken blir overflatisk når den stopper ved tonefall og ordbruk. Innøvde setninger og stil garanterer ikke et godt resultat, men kan sikre ens egen karriere.
Politikk handler ikke bare om hvordan noe sies, men om hva som faktisk endres.
Kanskje er det derfor Trump provoserer så sterkt:
Han minner oss om at personlighet også er et politisk verktøy – og at en annen personlighet sannsynligvis ville gitt en helt annen politikk.
Man kan ønske seg en annen stil.
Men man bør være ærlig nok til å erkjenne at den stilen Trump har, også var en forutsetning for de resultatene han oppnådde.
