Hva i all verden er det som foregår med Norge?
Norge er blitt landet som sparker fra seg i feil retning. Vi jager bort gründere og investorer, samtidig som vi subsidierer passivitet. Vi fôrer sjalusien og demoniserer dem som skaper verdier – mens vi ber skattebetalerne ta regningen.
Det er som om vi har glemt hva som bygger et samfunn: arbeid, ansvar og rettferdighet. I stedet belønner vi utenforskap, nedrig retorikk og klimadogmer som ikke tåler virkelighetens møte.
Vi jager bort de som skaper
Staten gjør alt den kan for å jage bort de som bygger landet. De som tør å investere, ta risiko, ansette folk – de blir stemplet som grådige. Vi har et politisk klima som dyrker misunnelse i stedet for takknemlighet. Skattesystemet straffer suksess, og retorikken fremstiller verdiskapere som en trussel mot fellesskapet.
Vi belønner passivitet
Samtidig ser vi at stadig flere lever av staten uten krav om gjengjeld. En betydelig andel innvandrere står utenfor arbeidslivet – mange fordi de ikke ønsker å la kvinnene ta jobb. Staten betaler, og politikerne våger ikke si et ord. Det er et svik – både mot fellesskapet og mot de kvinnene som holdes hjemme.
Vi lytter til Hamas – og ignorerer vestlige journalister
Norske medier og politikere kjøper Hamas’ propaganda rått, men overser vestlige journalister som er inne på Gaza og forteller sannheten. At Israel blir fremstilt som en krigsmakt uten nyanser, mens Hamas får medfølelse og taletid, er en tragedie for både journalistikken og moralen.
Vi skal redde hele verden – alene
Norge har satt seg i førersetet i det grønne skiftet, som om vi har ansvar for hele klodens klima. Oslo skal kutte 95 % av utslippene innen 2030 – til en prislapp på mange milliarder. Samtidig bygger Kina kullkraftverk, India vokser eksponentielt, USA melder seg ut, og Brasil og Indonesia nikker og smiler. De største landene bare ler av oss, mens vi sliter ut folk og økonomi for å gå foran med et godt eksempel.
Norge har blitt fanget av sin egen dydighet
Vi tramper våre nærmeste allierte – USA og Israel – på tærne gang på gang. Vi lar FN og woke-ideologer diktere vår utenrikspolitikk. Vi stoler mer på byråkrater i Genève enn på egne verdier. Og bak kulissene trekker kapitalgiganter som BlackRock i trådene, og profiterer på det grønne hysteriet – mens vanlige folk betaler prisen.
Konklusjon:
Norge er i ferd med å miste seg selv. Vi straffer de produktive, belønner passivitet, og undergraver våre egne verdier i jakten på moralsk overlegenhet.
Det er på tide å spørre: Hvem tjener egentlig på denne politikken – og hvor lenge skal folk flest finne seg i det?