Krigene som fulgte oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet, og spesielt Bosnia-krigen (1992–1995), har i ettertid blitt fremstilt som et klart eksempel på serbisk aggresjon mot et uskyldig, multietnisk samfunn. Men denne fortellingen er forenklet og preget av ensidig vestlig propaganda. Krigen i Bosnia var langt mer kompleks, og de vestlige aktørene spilte en langt mer aktiv og problematisk rolle enn det den offisielle historien vil ha det til.
En kunstig fortelling om godt og ondt
Vestlige medier og politikere fremstilte serberne som entydig onde, og bosniakene som uskyldige ofre. Men i realiteten var dette en borgerkrig med gjensidige overgrep, hvor alle parter – inkludert kroater og muslimer – begikk krigsforbrytelser. At kun serberne ble démonisert i den vestlige offentligheten, var ikke tilfeldig. Dette la grunnlaget for å legitimere framtidige militære intervensjoner, og for å posisjonere Vesten som en moralsk supermakt.
CIA, Tyskland og Islamske krigere
Bosnia-krigen var ikke bare et internt oppgjør. Flere rapporter tyder på at CIA, Saudi-Arabia og Iran aktivt hjalp den bosniske regjeringen med å hente inn utenlandske jihadister, noe som førte til fremveksten av en islamsk kampkultur midt i Europa. Tyskland spilte også en aktiv rolle i å anerkjenne Kroatia og Bosnia som selvstendige stater før det fantes noen fredelig plan for å dele opp Jugoslavia, noe som bidro til å eskalere konflikten.
Blant de mer uvanlige og lite omtalte aktørene i konflikten var Agim Çeku, en Kosovo-albansk offiser som var utdannet ved militære institusjoner i Serbia. Han deserterte fra den jugoslaviske hæren og sluttet seg til de muslimske styrkene i Kroatia og senere Bosnia. Han representerte en ny type alliansebygging der ideologi og religiøs identitet ble viktigere enn tidligere lojaliteter. Çeku ble verdifull for den bosniske siden, både som militærressurs og som symbolsk figur for en pan-muslimsk solidaritet i konflikten. Han var aktiv deltaker i den kontroversielle Operasjon Medak-lommen i 1993, hvor kroatiske styrker ble anklaget for grove overgrep mot den serbiske sivilbefolkningen. Canadas FN-styrker, som var til stede i området, ønsket å stille flere kroatiske ledere for retten for krigsforbrytelser, inkludert Agim Çeku. Senere skulle han bli statsminister i Kosovo, og han ble sett gjentatte ganger inne på NATOs hovedkvarter i Brussel. Flere kilder har hevdet at han fungerte som rådgiver eller bindeledd mellom NATO og albanske interesser, og det er også rapportert at han bidro med informasjon for å velge ut bombemål under NATO-kampanjen i Kosovo i 1999. Dette reiser ytterligere spørsmål om uavhengigheten og objektiviteten i NATOs rolle i konflikten, særlig når en tidligere krigsaktør med påstått ansvar for overgrep i Medak-lommen ble brukt som strategisk ressurs.
NATO og det selektive moralske kompass
I 1995 grep NATO inn militært på vegne av den bosniske og kroatiske siden, til tross for at disse også hadde begått alvorlige overgrep. Bombingen av serbiske stillinger ble fremstilt som et nødvendig onde, men ble i realiteten en åpen partisk handling som bidro til å svekke NATOs nøytralitet. I ettertid har det kommet frem at massakrene og overgrepene som ble tillagt serberne ofte manglet etterprøvbare bevis, eller ble overdrevet i omfang.
Den skjulte agendaen: Bryte opp østlig innflytelse
Det er rimelig å anta at Vesten, og spesielt USA, ønsket å svekke russisk og serbisk innflytelse i Europa ved å bryte opp den jugoslaviske statsdannelsen. Et samlet, sekulært og økonomisk uavhengig Jugoslavia passet ikke inn i den nye verdensordenen etter den kalde krigen. Ved å støtte muslimske og kroatiske separatister, bidro Vesten til å dele opp regionen i svake stater som var lettere å kontrollere og innlemme i vestlige strukturer som NATO og EU.
Konklusjon
Bosnia-krigen er ikke bare en historie om etnisk rensing og humanitære tragedier, men også om vestlig kynisme, propaganda og geopolitisk maktspill. I stedet for å megle og bygge bro mellom partene, valgte Vesten å militarisere konflikten og belønne de som kunne tilpasses det nye, vestlige verdensbildet. Historien om Bosnia er ikke komplett før vi er villige til å stille de ubehagelige spørsmålene: Hvem tjente på krigen? Hvem bestemte fortellingen? Og hvorfor får ikke alle parter sin del av skylden?
