Når gode intensjoner fører til tortur og drap, er det ikke lenger en feil. Det er et svik.
Norsk utenrikspolitikk liker å pynte seg med glansbilder: fredsnasjon, humanitær stormakt, demokratibygger. Men bak kulissene er virkeligheten langt mørkere. For i Myanmar bidro Norge ikke bare til «utvikling». Vi bidro til et digitalt overvåkningssystem som ble brukt til å fange, torturere og henrette tusenvis av demokratiforkjempere. Og nå gjentar vi den samme feilen i Gaza.
Da Telenor ble løftet inn i Myanmar i 2013, skjedde det med massiv politisk støtte fra den daværende Arbeiderparti-regjeringen. Jonas Gahr Støre, Erik Solheim, Trond Giske og Jens Stoltenberg hyllet reformene i landet. Alle besøkte landet og ble godt tatt vare på. Norge slettet 3,2 milliarder kroner i gjeld, åpnet ambassade, og strømmet penger inn i et statsapparat kontrollert av militæret. Samtidig bygde Telenor – et statlig kontrollert selskap – et landsdekkende mobilnett med datainnsamling og brukersporing.
Da militærkuppet kom i 2021, krevde juntaen tilgang til nettverket. Telenor trakk seg ikke ut – de overførte hele infrastrukturen og brukerdatabasen for 18 millioner burmesere til en junta-vennlig aktør. Aktivister ble sporet, fengslet, og i mange tilfeller drept. Alt dette skjedde ved hjelp av norske penger, norske systemer og norsk teknologi. Blodet som rant i gatene i Myanmar, farget også hendene til norske politikere.
Men det stopper ikke der. For i dag er mange av de samme politikerne – blant dem Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre i full gang med å sende hundretalls millioner til Gaza. Igjen går pengene til et område kontrollert av en autoritær makt – Hamas – uten full innsyn, uten kontroll, og uten å stille klare, bindende krav. Vi vet ikke hvor pengene havner. Og verre: vi vil ikke vite.
Norge kan ikke gjemme seg bak gode intensjoner lenger. Når vi ser konsekvensene – når vi vet at våre penger kan ende i våpen, torturkamre eller propagandamaskiner – da er ikke uvitenhet en unnskyldning. Da er det skyld.
Vi må si det tydelig:
Politikerne som frontet Telenor i Myanmar og gjentok eksperimentet i Gaza har blod på hendene.
Ikke fordi de ønsket det – men fordi de valgte å se bort.
De valgte prestisje fremfor prinsipp, posisjon fremfor moral.
Dette handler ikke om én feil. Det handler om et mønster. Om at Norges utenrikspolitiske elite systematisk setter sitt gode navn og rykte høyere enn folks liv. Det må ta slutt.
Og det må begynne med noe vi nesten aldri ser i norsk politikk: ansvar.