Det finnes en rød tråd i norsk makthistorie.
Den går fra regjeringskontorene i Oslo til toppetasjene i NATO, Europarådet og FN-systemet. Og navnet på tråden er Arbeiderpartiet. Den samme kretsen – igjen og igjen
Se på navnene: Gro Harlem Brundtland – statsminister → leder av Verdens helseorganisasjon, Thorbjørn Jagland – statsminister → generalsekretær i Europarådet, Jens Stoltenberg – statsminister → generalsekretær i NATO. Tre statsministere. Samme parti. Samme maktlinje.
Norge har hatt 36 statsministerperioder siden 1945. Arbeiderpartiet har sittet i rundt halvparten av dem. Det gir naturligvis et rekrutteringsfortrinn. Men det forklarer ikke alt.
Norge – en liten stat med uvanlig mange toppverv
Norge utgjør rundt 0,06 % av verdens befolkning. Likevel sitter nordmenn jevnlig i globale toppstillinger. Er det bare dyktighet?
Eller handler det om at Norge er blant de største bidragsyterne per innbygger til FN-systemet, og en stabil finansieringspartner i multilaterale strukturer?
I internasjonal politikk finnes det ingen gratis lunsj.
Innflytelse følger penger, nettverk og lojalitet til systemet. Og Arbeiderpartiet har i flere tiår vært garantisten for nettopp denne linjen.
Den nasjonale maktbasen
Ser vi internt i Norge, finner vi samme mønster. Arbeiderpartiet har historisk hatt tett kobling til:
- Embetsverket
- Utenrikstjenesten
- LO og fagbevegelsen
- Statlige selskaper
- Offentlige utvalg og kommisjoner
Langvarig dominans skaper ikke bare politisk makt.
Den skaper kultur, nettverk og lojalitetslinjer. Når toppverv skal fylles – nasjonalt eller internasjonalt – går man ofte til dem man kjenner og stoler på.
Rotasjonen
Mønsteret er gjenkjennelig:
- Regjering
- Internasjonal toppstilling
- Styreverv
- Internasjonale råd og stiftelser
Dette er ikke ulovlig. Men det er et elitesystem.
Og elitesystemer har én felles egenskap:
De reproduserer seg selv.
Spørsmålet om rikdom og privilegier
Det har i årevis sirkulert påstander om at enkelte tidligere toppolitikere har hatt betydelig formuesvekst etter internasjonale verv. Slike påstander må dokumenteres før de kan brukes som bevis for noe som helst.
- Det legitime spørsmålet er derfor ikke enkeltsummer. Det legitime spørsmålet er:
- Hvor transparent er overgangen mellom politikk og internasjonale toppverv?
- Hvor åpent er systemet?
- Hvor bred er rekrutteringen?
- Finnes det reelle motkandidater utenfor Arbeiderpartiets nettverk?
- En elite uten reell konkurranse?
I et sunt demokrati skal makt skifte hender – også på elitenivå.
Men når:
- De fleste internasjonale toppkandidatene kommer fra samme parti
- De samme miljøene dominerer utenrikspolitikken
- De samme kretsene går igjen i styrer og kommisjoner
Da har vi grunn til å stille spørsmål. Ikke om korrupsjon. Men om maktkonsentrasjon.
Den ubehagelige konklusjonen
Dette handler ikke om enkeltpersoners intelligens eller kapasitet. Det handler om struktur.
Arbeiderpartiet har i generasjoner vært tett integrert i den norske staten – og i det globale styringssystemet.
Resultatet er en maktsirkel.
En sirkel som er lovlig.
Men ikke nødvendigvis sunn.
Og i et demokrati er det nettopp slike sirkler som må tåle kritikk.
