Iran, Israel og verdens blindhet: Vi må våkne før det er for sent

Verden står på kanten av en av de farligste konfliktene i moderne tid, og de fleste ser en annen vei. Iran har gjennom årrekker åpent og konsekvent arbeidet for Israels utslettelse. Dette er ikke skjult. Det er erklært, dokumentert, og understøttet av både Irans religiøse ideologi og konkrete militære forberedelser.
Ayatollah Khamenei og hans forgjengere har klart uttalt at Israel skal fjernes fra kartet. Iranske ledere har gjentatte ganger referert til at de først skal ta «lørdagsfolket» (jødene i Israel) og deretter «søndagsfolket» (de kristne i Roma og Vesten). Dette er en religiøst fundert trussel som ikke kan overses. Organisasjoner som Hamas og Hizbollah er Irans forlengede armer, og har med støtte fra Teheran bygget opp enorme våpenlagre, med Hizbollah alene sittende på over 150 000 raketter rettet mot israelske byer. Hamas har erklært at deres kamp ikke vil stanse før alle jøder er drept, og har i etterkant av 7. oktober-angrepet uttalt at de vil «gjenta 7. oktober en million ganger» om nødvendig.
Det iranske regimet bruker Israel som et samlende symbol for å mobilisere den muslimske verden. Hatet mot Israel er ikke kun en politisk strategi, men et religiøst påbud som driver regimet og dets allierte. Dette er vanskelig å forstå for sekulære vestlige ledere, som tror alle konflikter kan løses med diplomati og økonomiske insentiver.
Samtidig har Iran drevet en massiv propagandakampanje både i Østen og i Vesten. Resultatet er åpenbart: store deler av vestlig opinion støtter i dag Palestina uten å skille mellom rettmessige palestinske krav og de ekstreme, dødelige ambisjonene til grupper som Hamas og Islamsk Jihad. Øynene lukkes for Irans rolle som arkitekt bak denne volden.
Den nye situasjonen i Syria, hvor Iran har etablert militære baser nær Israels grense, og den økte aggresjonen fra Hizbollah i nord, øker faren for en storkrig som kan trekke hele regionen inn.
Verre er det at både Kina og Russland støtter Iran politisk og økonomisk. Kina kjøper iransk olje i strid med sanksjoner, og Russland samarbeider militært med Iran, blant annet ved bruk av iranskproduserte droner i Ukraina. Disse tre landene utgjør en akse som aktivt motarbeider vestlige interesser og verdier.
Midt i dette bildet har USA, under dagens administrasjon, nektet Israel tillatelse til å angripe Irans atomprogram. Dette til tross for at et atomvåpen i iranske hender vil utgjøre en eksistensiell trussel mot Israel — og mot stabiliteten i hele Midtøsten. Israel, et lite land geografisk, ville kunne bli ødelagt av bare ett vellykket atomangrep, mens Iran, et enormt land, ville kunne overleve et motangrep.
Realiteten vi må forholde oss til, er at det iranske folket ikke støtter sine ledere i dette vanviddet. Protestene i Iran viser at mange ønsker et annet styre, og at de ser på Vesten — og spesielt USA — som en mulig frigjører. Men i stedet for å støtte dem, vender Vesten ryggen til dem i et ønske om å unngå konflikt.
Tidligere statsminister i Spania, José María Aznar, forsto faren. Med initiativet «Friends of Israel Initiative» advarte han Vesten om at Israel er den første skansen mot radikal islamisme. Han representerte en konservativ, realpolitisk linje som forsto trusselen. Dagens spanske president, Pedro Sánchez, representerer en venstreside som ofte ser Israel som problemet, ikke som løsningen. Dette skille mellom høyresidens klarsyn og venstresidens naivitet går igjen i store deler av Europa og USA.
Vi må våkne. Vi må ta Irans trusler på alvor. Vi må støtte Israel, ikke fordi landet er perfekt, men fordi de står i frontlinjen i en eksistensiell kamp mellom frihet og tyranni, mellom liv og død.
Historien har lært oss at når man sier man vil drepe en hel gruppe mennesker, så mener de det. Spørsmålet er om vi har motet til å tro på dem før det er for sent.
Europa, USA og resten av den frie verden står nå overfor et valg: Enten fortsetter vi å la oss lulle inn i illusjoner om fred gjennom svakhet, eller vi erkjenner realitetene og handler kraftfullt. Hvert øyeblikk vi venter, bringer oss nærmere katastrofen. Hvis vi ikke forsvarer Israel nå, vil vi måtte forsvare oss selv i morgen. Valget er enkelt. Det som kreves, er mot.