Ingress:
Fem år etter at pandemien traff Norge, er det på tide å se virkeligheten i øynene: Mange av tiltakene som ble innført, var feilslåtte, unødvendige – og i verste fall mer skadelige enn viruset de skulle bekjempe. Nå skylder vi oss selv å lære av feilene.
Norge valgte frykt fremfor fornuft
Da covid-19-pandemien traff Norge i 2020, fikk vi høre at dramatiske tiltak var nødvendige for å redde liv. Skoler ble stengt, arbeidsplasser tømt, og befolkningen beordret til å holde avstand – i måneder og år. Kritikere ble raskt stemplet som uansvarlige, konspirasjonsteoretikere eller verre. Nå, fem år senere, står det klart: Mange av tiltakene var ikke bare feil – de var direkte skadelige. Ikke for viruset, som fortsatte å spre seg uansett, men for barna våre, for samfunnet vårt, for tilliten til myndighetene.
Hva vi ble fortalt – og hva som faktisk skjedde
Vi ble fortalt at covid-19 var en like stor trussel for alle aldersgrupper. At viruset kunne ramme «hvem som helst, når som helst», og at bare ekstreme tiltak kunne redde oss. Men hva vet vi nå? Gjennomsnittsalderen på de som døde «med covid» i Norge var over 84 år – høyere enn forventet levealder. De fleste som testet positivt utviklet aldri alvorlig sykdom. Mange som døde hadde covid påvist, men døde av helt andre årsaker. Likevel ble smitte- og dødstallene brukt ukritisk for å rettferdiggjøre lockdowns og fryktkampanjer.
Sverige – eksperimentet som fungerte
I motsetning til Norge valgte Sverige en annen vei. De holdt skoler åpne, unngikk harde nedstengninger, og baserte seg på frivillighet og tillit til borgernes sunn fornuft. Resultatet? I starten hadde Sverige høyere dødstall enn Norge, først og fremst fordi smitten fikk fotfeste i underbemannede aldershjem. Men over tid jevnet forskjellene seg ut. Når vi ser på samlet overdødelighet fra pandemien, kommer Sverige i dag bedre ut enn både Norge, Danmark og store deler av Europa. Den fryktede svenske «katastrofen» uteble – mens vi andre sitter igjen med senskader fra tiltak som kanskje var langt verre enn sykdommen vi forsøkte å bekjempe.
Med covid – ikke nødvendigvis av covid
Statistikkene vi ble presentert under pandemien var misvisende. Et dødsfall ble registrert som «covid-relatert» dersom en positiv test forelå – uansett hva den egentlige dødsårsaken var. En eldre pasient som døde av slag, kreft eller en trafikkulykke ble likevel ført inn i covid-statistikken dersom testen var positiv. I tillegg var testene langt fra perfekte. PCR-metoden kunne påvise gamle virusrester lenge etter at infeksjonen var over, og mange testet positivt uten å være syke. Studier viser at over 30 prosent av de smittede aldri utviklet symptomer i det hele tatt. Likevel ble smitte- og dødstallene brukt ukritisk for å rettferdiggjøre nedstengninger og fryktspredning.
Den massive fryktpropagandaen førte også til en merkelig bieffekt: De som var vaksinert, og dermed skulle være beskyttet, ble livredde for de uvaksinerte – selv om det raskt ble klart at vaksinene ikke i vesentlig grad hindret smittespredning. I ettertid fremstår dette som et av de mest absurde kapitlene i pandemiens sosiale psykologi.
Senskadene vi ikke ville snakke om
De mest sårbare var ikke nødvendigvis de som var mest utsatt for viruset – men de som ble rammet av tiltakene. Barn og unge ble fratatt skolegang, fritidsaktiviteter og sosial kontakt i en formativ fase av livet. I Norge har vi sett en kraftig økning i psykiske helseproblemer blant barn og unge etter pandemien, inkludert depresjon, angst og ensomhet. Forskningsrapporter peker også på en økning i frafall i videregående skole og svekkede grunnleggende ferdigheter i lesing og matematikk. Disse skadene var ikke tilfeldige. De var en direkte konsekvens av politiske beslutninger tatt i frykt – ikke på grunnlag av en realistisk vurdering av risiko.
Overdødelighet i ettertid
Ironisk nok har overdødeligheten i Norge steget i årene etter pandemien, uten at covid-19 kan forklare hele økningen. FHI har bekreftet at vi har hatt flere tusen flere dødsfall enn forventet i både 2022 og 2023, selv etter at pandemien var erklært over. Økningen skyldes ikke bare covid, men også en rekke andre faktorer – inkludert hjerte- og karsykdommer, kreft og andre kroniske lidelser. Det bør også stilles åpne spørsmål om hvor stor del av denne overdødeligheten som kan skyldes bivirkninger av vaksineringen. Slike spørsmål fortjener å bli undersøkt åpent og ærlig, ikke avfeid som mistenkeliggjøring.
Tid for ettertanke – ikke fornektelse
Fem år etter pandemiens utbrudd er det på høy tid å stille de spørsmålene vi aldri fikk lov til å stille i sanntid. Var det virkelig nødvendig å stenge ned hele samfunnet for å beskytte en liten, veldefinert risikogruppe? Hvorfor var det ingen debatt om målrettede tiltak i stedet for universelle nedstengninger? Og hvorfor er det fremdeles så vanskelig å snakke om bivirkninger, feilslåtte strategier og de menneskelige kostnadene ved fryktens politikk?
Pandemien avslørte mye – om samfunnet vårt, om myndighetene våre og om oss selv. Nå må vi våge å lære av feilene. Ikke ved å peke ut syndebukker, men ved å innrømme at frykten tok styringen da fornuften trengtes mest.
