Da Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001, ble det feiret som et historisk gjennombrudd. Det var særlig USA – med president Bill Clinton i spissen – som presset på for å få Kina inn. Argumentet var at handel ville føre til politisk liberalisering og økonomisk reform. Kina skulle åpne seg for verden, og bevege seg i retning av demokrati og rettsstat.
EU fulgte etter med entusiasme og uten større forbehold. Europa dilta etter en amerikansk-ledet globalisering, uten en egen vurdering av hvilke strategiske konsekvenser det kunne få. Nå, over tjue år senere, kan vi slå fast at mye av dette var ønsketenkning – særlig sett fra Europas ståsted.
Globaliseringens fødsel – og Europas rolle
På 1990-tallet, i kjølvannet av Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning, ble globaliseringen født som ideologi. Den frie flyten av varer, tjenester og kapital ble ikke bare sett på som økonomisk smart – men som moralsk riktig. «The end of history» ble erklært, og USA tok lederrollen i å forme en ny verdensorden.
Europa lot seg rive med. Vi bygget det indre markedet, støttet frihandelsavtaler og gikk inn i globaliseringen med åpne armer – men uten å sette egne premisser. Kina skulle bli kronen på verket: en enorm økonomi, innlemmet i det liberale handelsregimet. Det ble sett på som en seier for Vesten. I realiteten ble det starten på en langvarig asymmetri – til Kinas fordel.
Industridød i møte med statskapitalisme
I årene etter Kinas inntreden i WTO har europeisk industri tapt betydelig terreng. Innen sektorer som tekstil, elektronikk, stål og senere grønn teknologi har Kina brukt statlige subsidier, lave lønninger og fraværende miljøreguleringer til å utkonkurrere europeiske produsenter. Dette er ikke frihandel i klassisk forstand – det er strategisk, statsdirigert ekspansjon.
I land som Italia, Frankrike, Spania og Polen har titusenvis av arbeidsplasser forsvunnet. Små og mellomstore industribedrifter har bukket under i møte med et Kina som aldri spilte etter de samme reglene. Europa åpnet sine markeder i god tro. Kina tok imot – men beholdt sine egne porter stengt.
En skjev handel
Resultatet har vært et massivt og vedvarende handelsunderskudd mellom EU og Kina. Kinesiske varer flommer inn, mens europeiske eksportører møter en labyrint av skjulte barrierer i det kinesiske markedet. I stedet for balanse og gjensidighet, har vi fått avhengighet og asymmetri.
Europa har blitt sårbart – ikke bare økonomisk, men også strategisk. Vår grønne omstilling er for eksempel avhengig av kinesiske solcellepaneler og batterier. Innen kritiske råvarer, som sjeldne jordarter, sitter Kina med nærmest monopol.
Geopolitisk naivitet
Tanken var at Kina, gjennom integrasjon i verdensøkonomien, ville bevege seg mot et mer åpent og demokratisk styresett. Den forestillingen har slått grundig feil. Kina har gått i motsatt retning. Det kinesiske kommunistpartiet har styrket sin kontroll, både over økonomi, teknologi og samfunn.
Samtidig har Kina brukt sin økonomiske styrke til å kjøpe seg innflytelse i Europa – gjennom investeringer i strategisk infrastruktur som havner, energiselskaper og teknologibedrifter. Dette skjer mens Europa står splittet og uten en felles, tydelig Kina-strategi.
Tid for oppvåkning
Bill Clinton trodde han kunne forme historien med frihandelens idealer. Det viste seg at Kina hadde sin egen plan. Og EU? Vi fulgte med, som et lydig orkester i den globale harmonien USA forsøkte å dirigere – uten å stille spørsmålet: Hva betyr dette for oss?
EU har vært geopolitisk naiv. Vi har trodd på frihandel uten å stille krav til rettferdighet, gjensidighet og sikkerhet. Det er på høy tid å erkjenne at WTO-medlemskapet til Kina var et strategisk feilgrep sett med europeiske øyne.
Europa må nå reindustrialisere. Vi må beskytte våre verdikjeder, bygge strategisk autonomi og bruke handelspolitikken som et virkemiddel – ikke et mål i seg selv. Tolltiltak, subsidier til kritisk industri og strengere investeringsovervåking bør ikke være tabu, men nødvendige verktøy.
Kinas inntreden i WTO skulle gjøre dem mer som oss. I stedet er det vi som har blitt mer avhengige – og mer desillusjonerte. Tiden er inne for en ny kurs. Det er det Donald Trump har innsett og Europeiske ledere evner å forstå!
