Om få år skal vi markere at det er 1000 år siden Hellige Olav falt på Stiklestad. Dette er ikke en hvilken som helst merkedag – det er et jubileum for en mann som forandret Norges skjebne. En mann som ble helgenkåret fordi han hadde ekte, levende møter med Gud. Men når man ser hvem som i dag forvalter arven etter Olav, må man spørre: Har vi glemt hvem han var? Har vi overlatt feiringen av vår største kristne helgen til folk som ikke engang tror på hans Gud?
La meg slå det fast: Jeg tror Jesus, Muhammed og Olav alle hadde møter med det guddommelige. Jesus i år 30, Muhammed rundt 610, og Olav cirka 500 år senere. Men der Muhammed spinner videre på andres åpenbaringer, står Olav som en kanal for Guds vilje i nord. En mann hvis tro og kamp beredte grunnen for det som skulle bli den norske nasjonen.
Olav hadde flere møter med Gud – og ble bønnhørt. Han fikk visjoner, ble styrket i bønn, og opplevde guddommelig ledelse under eksil. Etter sin død ble hans kropp funnet udød og helbredende. Folk ble friske ved hans grav. Det er dette som gjorde ham hellig – ikke makt eller sverd alene, men en levende forbindelse med Gud.
Så la oss sammenligne med Muhammed: Han fortalte sin kone at han hadde sett noe i en fjellhule. Det var konas kristne fetter som tolket det som et møte med engelen Gabriel. Det var altså en kristen som koblet Muhammed til den bibelske åpenbaring. Muhammed tok dette for god fisk, og bygget videre på de kristne beretningene – men med et tydelig politisk siktemål. Koranen inneholder omskrivninger av både Det gamle og Det nye testamentet, men vrir budskapet til noe helt annet. Dette er ikke en utvidelse av evangeliet – det er en omskriving og en maktovertakelse.
Og i dag? I dag opplever vi at lederen for 1000-årsjubileet for Hellige Olav er en muslim. Det er rett og slett blasfemisk. Hvordan kan man lede en feiring av en kristen helgen og ikke tro på Kristus selv? Hvordan kan man hylle Olavs kamp for troen, samtidig som man selv bekjenner seg til en annen Gud – en som fornekter at Jesus er Guds sønn?
Olavs kristning av Norge la grunnlaget for vår sivilisasjon. Det er dette som har gjort Norge til et land preget av rettsstat, ytringsfrihet, likestilling og menneskeverd. Det er ikke en nøytral sekularisme som har skapt dette – det er evangeliet, preget av Kristi kjærlighet og rettferdighet.
Men i dag virker det som om vi skammer oss over troen som bygget landet vårt. Olavsfestdagene har blitt en arena for alt annet enn kristentro. Det er snart flere muslimer enn kristne i styrer og stell. Trønderne tier. Biskopen tier. Kirken virker mer opptatt av å inkludere alt og alle enn å forsvare sin egen arv.
Jeg spør: Hvor er vi på vei? Har vi virkelig gitt fra oss Olavs arv til dem som ikke tror på hans Gud? Og hvor er trønderne? Er de ikke i stand til å beskytte vår kulturarv?
Vi trenger ikke ekskludere noen, men vi må våge å stå opp for vår tro, vår helgen og vår historie. Hvis ikke vi gjør det – hvem skal da gjøre det?
