Donald Trumps tilbakekomst som president i 2025 kan paradoksalt nok vise seg å være Europas redning – ikke fordi han aktivt prøver å hjelpe, men fordi hans «America First»-politikk tvinger europeiske ledere til å våkne opp fra en selvpålagt økonomisk dvale. Europa har i årevis tømt statskasser og bedrifters ressurser i det grønne skiftet, jaget idealistiske mål som har gitt høye og ustabile kraftpriser. Samtidig har påtvungne tiltak som ESG (miljø, samfunnsansvar og styring) og DEI (mangfold, likestilling og inkludering) tynget selskaper med byråkrati og kostnader, uten å bevise reell økonomisk gevinst. Resultatet? En kontinent som sakker akterut, mens Kina gnir seg i hendene og flommer markedet med billige solcellepaneler, batterier, vindturbiner og elektrolysører.
Trumps tollmurer og harde linje mot global handel har rystet Europa ut av selvtilfredsheten. Store bedrifter, som lenge har sett på kontinentet som en stadig mindre attraktiv base, flykter nå raskere – enten til USA eller Asia. I Norge ser vi det samme: De rike og gründere forlater landet i hopetall, lei av et skattetrykk som kveler initiativ. Men ironisk nok kan Trumps proteksjonisme være akkurat det som får Europa til å snu skuta. Når USA stenger døra, har europeiske politikere ikke noe valg – de må se realitetene i øynene.
For hva har egentlig skjedd? Europa har brukt milliarder på grønne prosjekter som har gjort strømregningene skyhøye og industrien mindre konkurransedyktig. ESG-regelverket har tvunget selskaper til å prioritere rapportering over lønnsomhet, mens DEI-initiativer har skapt en kultur der effektivitet ofte ofres for symbolpolitikk. Kina har utnyttet dette maksimalt, og blitt Europas de facto leverandør av «grønn» teknologi – til en pris som undergraver både økonomien og selvstendigheten. Men nå, med Trumps tollsatser som en kalddusj, begynner europeiske ledere å stille spørsmål ved denne kursen. Kan vi fortsette å subsidiere Kinas dominans? Kan vi la bedriftene våre flykte uten å kjempe tilbake?
Håpet ligger i en kursendring – og den kan komme raskere enn mange tror. Hvis krigene i Ukraina og Gaza avsluttes, åpner det seg en enorm mulighet. Private bedrifter, både i Europa og globalt, kan kaste seg inn i gjenoppbyggingen av disse områdene. Ukraina trenger infrastruktur, boliger og industri; Gaza trenger det samme. Dette kan bli en gullgruve for europeiske selskaper som har slitt under dagens rammeverk. Men det krever at Europa dropper dogmene – kutter ut overdreven regulering, senker skatter og lar markedet styre. Trumps press kan tvinge frem akkurat denne pragmatismen.
I Norge ser vi allerede tegn til endring. Skatteflukt har blitt et så stort problem at politikere snakker om å lette på trykket for å beholde verdiskapere. I Europa for øvrig mumles det om å revurdere ESG-krav og fokusere på konkurransekraft fremfor ideologi. Kanskje kan Trump, uten å vite det selv, ha gitt Europa den dytten det trengte for å stake ut en ny kurs – en der økonomien igjen settes først. Spørsmålet er om lederne griper sjansen, eller om de fortsetter å klamre seg til en modell som har vist seg å være en blindvei.
