Internasjonale organisasjoner som ble etablert for å fremme rettferdighet og fred, har i praksis blitt arenaer for maktspill, dobbeltmoral og symbolpolitikk. Når rettferdigheten kommer nest nederst ved bordet, må vi tørre å spørre: Er disse institusjonene en del av løsningen – eller selve problemet?
1. Illusjonen om universell rettferdighet ICC, FN og WHO presenteres som nøytrale og rettferdige instanser. De lover vern mot overgrep, helse for alle og felles spilleregler. Men virkeligheten viser noe annet: Rettferdighet er ofte det siste som får gjennomslag. I internasjonale forhandlinger viker prinsipper for pragmatisme, og makt og egeninteresse dominerer dagsordenen.
2. Stormaktenes monopol – og vetoretten som dreper rettferdigheten USA, Kina og Russland står i stor grad utenfor ICC, men kontrollerer likevel mye av verdens geopolitiske dynamikk. I FN bruker de vetoretten for å beskytte egne interesser, bremse oppgjør med allierte, og undergrave prinsipiell rett. Dermed sementeres en verdensorden der den sterkeste alltid har rett.
3. Dobbeltmoral og selektiv rettferdighet Internasjonale institusjoner etterforsker og dømmer svake stater og grupper, mens mektige land og deres partnere sjelden stilles til ansvar. Mange muslimske og afrikanske stater opplever dette som en form for geopolitisk rasisme – der noen folks lidelse er viktigere enn andres.
4. Konsekvensen: Mer sinne, mer konflikt Når organisasjoner som skal stå for rettferdighet viser seg å være maktstyrte og selektive, fører det ikke til fred. Det fører til fortvilelse, mistillit og i noen tilfeller radikalisering. Folk som mister troen på rettssystemet går til alternativene: opprør, ekstremisme, og hat.
5. Symbolpolitikk som forverrer virkeligheten Mange resolusjoner, uttalelser og erklæringer virker fine på papiret, men har ingen virkning i praksis. Det bidrar til å opprettholde en illusjon om at «noe gjøres», mens overgrep fortsetter. I stedet for handling får vi moralsk stillstand.
6. Et system som trenger ærlig revisjon Det internasjonale rettssystemet er ikke uten verdi. Men det kan ikke lenger fremstilles som upartisk. Vi trenger en ny ærlighet: Der vi innrømmer at ICC, FN og WHO er preget av maktbalanser og egeninteresser. Først da kan vi begynne å gjenoppbygge troverdigheten.
Konklusjon: Internasjonale organisasjoner som ICC, FN og WHO ble skapt for fredens og rettferdighetens skyld. I dag er de fanget i et nett av stormaktspolitikk, symboler og selektiv moral. Den som vil forsvare dem må først gå med på å se svakhetene. For først når vi forstår hva som er galt, kan vi begynne å gjøre noe rett.
