FN ble født ut av asken etter andre verdenskrig. Et håp. Et løfte. En ny verdensorden der rett skulle erstatte makt, og der fred skulle bygges på rettferdighet, samarbeid og respekt for folkenes rett til selvbestemmelse.
Men i dag – over 75 år senere – står vi igjen med en organisasjon som ikke forhindrer konflikter, men ofte forsterker dem. En organisasjon som ikke lenger er et nøytralt fellesskap av nasjoner, men et politisk teater styrt av majoritetsurett, blokkpolitikk og allianser med autoritære regimer.
Når rett blir flertall, og flertall blir urett
FN gir én stemme til hvert medlemsland – uavhengig av om staten er demokratisk, fri, eller undertrykkende og totalitær.
- Saudi-Arabia har stemmerett i Menneskerettighetsrådet.
- Iran får fordømme kvinnerettigheter i Generalforsamlingen.
- Palestina får i FN det meste av en stats rettigheter – tale, fordømmelser, deltakelse i FN-organer og medlemskap i internasjonale domstoler – men uten å oppfylle kravene til stat og uten å bære fullt folkerettslig ansvar.
- Israel, den eneste liberale demokratiet i Midtøsten, er det mest fordømte landet i FN-systemet – år etter år.
Er dette rett? Eller er det organisert urett under blå flagg?
Et system der makten rår og moralen viker
FN handler ikke lenger om idealer. Det handler om flertall. Om hvem som får definere virkeligheten.
Og når flertallet av verdens land ikke er frie demokratier, får vi en FN-retorikk som speiler det:
Diktaturer beskytter hverandre. Demokratier angripes. Terror forstås. Selvforsvar fordømmes.
Er FN roten til alt ondt?
Nei. Men det er ikke urimelig å si at FN har blitt et system som ikke lenger forsvarer det gode.
I mange saker er det blitt en plattform for propaganda, et skjold for overgripere, og en domstol for de som forsvarer seg.
Konklusjon:
Det største sviket i vår tid er ikke makten i seg selv, men maktens forkledning som moral. Og i så måte har FN blitt symbolet på en verden som ikke søker fred, men fordeling av skyld – og hvor den som står alene med sannheten, blir stemplet som problemet.
